Nærmere hjemme: Når verden blir for dyr, finner vi magien i vår egen bakgård

Færre drar på langtur for tiden. Høyere flypriser og en generell økonomisk uro har tvunget mange av oss til å tenke nytt rundt den hellige ferien. Det er en kjensgjerning at godt over 70 prosent planlegger en sommerferie i år – en pen oppgang fra i fjor – men måten vi reiser på er i full endring. Som professor Mahmood Khan ved Virginia Tech nylig pekte på, har bookinger av fly og hotell allerede fått seg en synlig knekk. Folk sitter rett og slett lenger på gjerdet før de binder seg til store, langsiktige reiseplaner. Og mens budsjettreisende i statene fortviler over at lavprisselskaper som Spirit Airlines forsvinner, har krigføringen i Midtøsten sendt oljeprisene til himmels. Resultatet lar seg merke: flyselskapene kutter ruter, billettene blir dyrere, og det svir skikkelig i lommeboka bare man skal fylle tanken på bilen.

Reiserådgivere som Erica Christie merker dette skiftet på kroppen hver eneste dag. Kundene hennes trekker nå mot mer overkommelige helgeturer fremfor de store, interkontinentale ekspedisjonene. Hos det globale reisebyrået Fora, hvor Christie jobber, skjøt for eksempel bookinger til fjellbyen Asheville i Nord-Carolina i været med over 170 prosent det siste året. Sør-Carolina så en lignende eksplosjon på drøye 150 prosent. De som likevel tviholder på Europa-drømmen, bytter i økende grad ut overprisede og overfylte turistmaskiner som Amalfikysten og Comosjøen. I stedet velger de rimeligere, men like sjarmerende alternativer – som den italienske rivieraen tett opp mot den franske grensen, kysten av Toscana, eller land som Montenegro og Malta.

Når de internasjonale reisene først bestilles, skjer det i tolvte time. Det er mye mer i siste liten nå enn før, og kundene spør nesten alltid om reiseforsikring i tilfelle planene skulle gå skeis. Tall fra Expedia bekrefter trenden; storbysentriske destinasjoner som New York, Los Angeles og London taper nå terreng. Folk velger heller Philadelphia, Palm Springs, Fort Lauderdale og Puerto Rico, mens Paris og Roma byttes ut med Dublin og Brussel. Allikevel sier nesten 90 prosent at deres neste tur blir innenlands, ofte i form av kortere helgeturer der nettopp økonomi oppgis som hovedårsak.

Og akkurat der, i krysningspunktet mellom strammere budsjetter og et skrikende behov for en pustepause, fant mannen min og jeg oss selv på veien sist høst.

Vi hadde allerede tilbakelagt nærmere 1500 kilometer bak rattet på en roadtrip vestover før vi endelig rullet inn i Glenwood Springs i Colorado. Egentlig var dette oppholdet bare ment som et nødvendig pitstop for å slippe å stirre blindt på landeveien lenger, men denne småbyen endte opp med å bli et av de absolutte høydepunktene på den tre uker lange reisen vår. Med sine varme kilder, dramatiske dype daler, elverafting, sykkelstier og et uventet levende sentrum, viste Glenwood Springs seg å være det perfekte stedet å lade batteriene.

Folk har valfartet hit i årtusener for å hente seg inn igjen, trukket mot det varme mineralvannet som bobler opp fra dypt nede i jorda. I dag forsyner Yampah-kilden tre ganske forskjellige geotermiske anlegg – alt fra digre, bråkete familiebassenger til rolige, underjordiske dampgrotter. Vi parkerte først camperen vår på Ami’s Acres, en utrolig praktisk campingplass i vestkanten av denne byen med knappe 10 000 innbyggere, før vi dro rett til Glenwood Hot Springs Resort. Det enorme bassenget ble åpnet helt tilbake i 1888 og strekker seg over to hele kvartaler. Det er rett og slett et av verdens største i sitt slag.

Etter timevis innesperret i en bil, var det å la seg gli ned i det rykende varme mineralvannet noe i nærheten av himmelsk. Småbarnsfamilier herjet i den ene enden, mens andre reisende bare hang over bassengkanten i full stillhet og lot det varme vannet gjøre jobben med stive skuldre.

Neste morgen sto Glenwood Canyon for tur. Byen ligger akkurat der Colorado- og Roaring Fork-elvene møtes, midt i en overgangssone mellom Colorados høye fjell og det knusktørre canyon-landskapet lenger vest. Det gir en slående kontrast. Naturen veksler brutalt mellom stupbratte klipper og små lommer med poppeltrær, kratteik og einer. Dagen før hadde vi beundret landskapet fra bilvinduet mens vi kjørte en strekning av motorveien som faktisk regnes som et lite ingeniørmirakel. Men for å virkelig komme tett på, meldte vi oss på en raftingtur med Defiance Rafting, en av flere lokale aktører i byen.

Etter en kjapp sikkerhetsbrief og utdeling av hjelmer og flytevester, klatret vi om bord. Guiden vår parerte lokalkunnskap om geologi med tørre vitser, og styrte flåten lekende lett gjennom hvite stryk som sugde akkurat passe i magen uten at det ble skummelt. Mellom de røffere partiene fløt vi stille av gårde og hadde masser av tid til å studere de fargesprakende fjellveggene som tårnet seg opp over oss. Det absolutte høydepunktet kom da vi plutselig fikk øye på en svartbjørn som tuslet langs vannkanten. Den kikket dovent opp på oss idet vi drev forbi, før den helt uanfektet vendte tilbake til gravingen sin i buskaset – ganske mye mindre oppspilt over møtet enn det vi var.

Samme ettermiddag leide vi sykler for å teste den drøyt 25 kilometer lange Glenwood Canyon Recreation Trail. Den asfalterte stien snor seg langs elva gjennom dalen, under massive fjellvegger og over bruer der vannet fosser under hjulene. Å ha sykkelsetet som utgangspunkt lot oss utforske landskapet helt på våre egne premisser. Vi stoppet når vi ville for å se sola speile seg i elva eller studere markblomstene i grøftekanten. Flere steder stoppet vi utelukkende for å ta inn over oss den absolutte stillheten i dalen, kun brutt av lyden fra elva, mens poppeltrærne kastet lange skygger over asfalten. Som ganske erfarne syklister var vi skjønt enige om at dette var noe av det vakreste vi noensinne hadde syklet.

Den kvelden ruslet vi gjennom sentrum. I motsetning til mange andre fasjonable skisteder i Colorado, føles Glenwood Springs ujålete og nedpå. Den tiltrekker seg vanlige folk på ferie, ikke bare de med tjukkest lommebok. Kjernen av byen er kompakt og bygd opp av historiske mursteinsbygg fulle av kaffebarer, gallerier, mikrobryggerier og friluftsbutikker langs Grand Avenue. Uteserveringene summet av et salig kaos av syklister, raftere og tilreisende som drøyde over lokal øl med utsikt mot fjellene.

All den friske luften hadde gitt oss en bunnløs appetitt, og byen leverte så det holdt. Etter badet vårt den første kvelden hadde vi kastet oss over en middag på CO Ranch House, som serverer skikkelig Colorado-kost som ørret, elg og lokal biff. Kvelden etter skeide vi litt mer ut på The Pullman, et sted som har gjort seg bemerket for sin litt mer kreative vestkyst-meny og gode drinker. På dagtid fant vi fort våre uformelle favoritter som matchet den avslappede stemningen i byen. Før raftingturen fylte vi lagrene på Daily Bread, en lokal institusjon kjent for massive frokoster og ferskt bakverk, og etterpå var det lite som traff bedre enn taco og lokalt øl på Slope & Hatch.

Det slo meg der vi satt, at de som nå velger bort de lange og dyre reisene, kanskje har skjønt noe vesentlig. Kanskje trenger man ikke ruinere seg på flybilletter eller stresse seg gjennom overfylte europeiske storbyer for å finne den virkelige feriefølelsen. Noen ganger holder det i massevis å finne en liten by litt nærmere hjemme, la bilen stå, og bare gli ned i en varm kilde.