«Friluftsparadokset – vi elsker naturen, men elsker naturen oss?»

Foto: Ståle Ådland

«Det du er glad i, ødelegger du ikke.» Det er opplagt. Slik må det være. Eller?

Tekst: Sindre Bø.. Trykket i Stavanger Turistforening sin årbok 2020 "Vi elsker naturen, men elsker naturen oss?"

Tenk om vi faktisk gjør det likevel, men uten å være klar over det. Tenk om vi mangler evne til å forstå hvordan vi bryter ned naturen, selv når vi tror vi bevarer den. Tenk om vi mangler vilje til å akseptere at mange av de aktivitetene og godene vi er blitt vant til, verken er naturvennlige eller bærekraftige.

Går det an å bruke naturen, uten å forbruke den?

Jeg ser på meg selv som en vanlig nordmann med mine normaliteter og avvik. Oppvokst på Tasta, en utkantbydel i Stavanger og «baganom verdå» i gamle dager ifølge farmor. Tastaveden var vårt kongerike på 70- og 80-tallet, her dro kompisene og jeg på ekspedisjoner i den vindskeive furuskogen, her bygde vi hytter og lekte cowboy & indianer, her bedrev vi friluftsliv og var lykkelig uvitende om det. Etter hvert ble horisonten utvidet. Fra jeg var liten ble jeg tatt med på hytta i Hunnedalen sommer og vinter hvor naturen ble en naturlig del av livet. Noe jeg tok for gitt.

På et tidspunkt – omtrent 1990 – endte en av fotturene i så bratt terreng at jeg tenkte «nå burde jeg binde meg inn i et tau». Dermed oppsøkte jeg det lille klatremiljøet som var i Rogaland på den tiden, Bratte Rogalands Venner. Her fantes likesinnede med sans for dramatisk natur og en hang til utagerende leking med diverse utstyr. Vi klatret sommer og vinter, vi terrengsyklet, vi padla kajakk, noen surfet, vi kjørte på ski og snowboard, vi dro på reiser i Norge og ekspedisjoner i verden – og ikke minst bodde vi i et hjørne av kloden tilgodesett med rike ressurser. Vi hadde råd til alt sammen, i hvert fall fikk vi råd med økende alder og fartstid i yrkeslivet. Vår største bekymring var mangel på tid til å få gjort alt vi ville. At noen eller noe skulle rokke ved friheten vår.

Det vil si, den aller største bekymringen var at kompiser begynte å falle fra. Vi drev med risikosport og fikk smertelig erfare at dette hadde sin pris. Det vi ble klar over senere og som vi kanskje ikke har skjønt fullt ut ennå, er at våre aktiviteter som mennesker – ikke bare friluftslivet – indirekte og på sikt er ødeleggende for livet på Jorda slik vi kjenner det.

Hva er egentlig friluftsliv? Selv om Henrik Ibsen introduserte ordet «friluftsliv» i diktet «Paa vidderne» fra 1859, tok det lang tid før dette ble et allment brukt begrep. Ikke før på 1970-tallet ble «friluftsliv» skilt ut som et eget fenomen med annet innhold enn «idrett», og likevel påvirket av idrettens citius, altius, fortius – raskere, høyere, sterkere.

I Stortingsmelding 39 2000-2001 er friluftsliv definert som «…opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse.» Rekreasjon altså, og det er et ord med interessant innhold: I naturen føler vi oss re-kreert, så å si født på ny. Saken er bare at dette har sin pris. Friluftsliv renser kanskje sjela, men forurenser miljøet. Det står ikke i denne definisjonen at friluftslivet skal være miljøvennlig. I Finnmark regnes snøscooterkjøring som friluftsliv på linje med fotturer.

Dette er en del av «friluftsparadokset» som stadig flere av oss må forholde oss til: I jakten på de ekstatiske naturopplevelsene kjøper vi mer utstyr, vi reiser lenger og vi setter flere spor etter oss i villmarka.
Dette er en del av «friluftsparadokset» som stadig flere av oss må forholde oss til: I jakten på de ekstatiske naturopplevelsene kjøper vi mer utstyr, vi reiser lenger og vi setter flere spor etter oss i villmarka. Foto: Ståle Ådland

Gradvis begynte det å demre for meg at det moderne friluftslivet er belastende både på lommeboka og miljøet, i hvert fall det til dels hedonistiske friluftsmiljøet jeg var en del av. I møte med andre frihetssøkende subkulturer oppdaget jeg at vi ikke var alene. Naturen var en arena å realisere seg selv på, en scene for våre ego. Fjorårets ski ble plutselig så kjedelige fordi Völkl lanserte en pudder-modell med enda breiere areal. Fjorårets skall-bekledning harmonerte ikke med årets fargetrend, og ny Goretex-garderobe måtte handles inn. Klart vi må fly til Alpene i år også, vi gjør jo alltid det. Helst to turer, eventuelt en tur til Alpene og en til British Columbia. Eller Georgia! Eller Japan!!

Enkelte av oss reiste halve Jorda rundt for å finne den tørreste champagne-snøen, uten tanke for at vi etterlot oss et tungt CO2-avtrykk som bidro til redusere forekomsten av snø over hele planeten. I Hunnedalen ble vintrene mildere og mildere, og jeg begynte å leke med tanken med å bytte ut hytta med en annen hytte lenger bort og høyere opp, der det var snøsikkert. Røldal for eksempel. Det er løsningen når vinteren svikter, vi bare reiser enda lenger!

I garasjen foretok jeg for noen år siden en varetelling over eget sportsutstyr. Resultatet var smått sjokkerende: Over 10 par med ski pluss rulleski og rulleskøyter, tre skiseil med tilhørende seler, to sett med skredutstyr, to sett stormkjøkken og primus, hockeyskøyter, turskøyter, telt, nærmere 40 par med sko og støvler av alle slag, noen og tyve jakker, hundrevis av meter med klatretau, kilovis med sikringsutstyr, 2-3 sykler til ulikt bruk, fiskestenger til ferskvann og sjø, våtdrakt og harpun og en kniv jeg aldri har brukt, fiskegarn, ekstra bensintank til fritidsbåten jeg engang eide, sparkesykkel, liggeunderlag, isøkser, to Stiga snowracere, 4-5 akematter og akebett og nok staver til en liten bataljon.

Alt sammen for å drive friluftsliv.

Jeg prøvde å kvitte meg og selge unna. Et kinesisk ordtak sier at hvis du eier flere enn sju ting, så eier tingene deg. Jeg framsto som et offer for mitt eget utstyrsjag, og var neppe verstingen i vennekretsen. En av de bedre reklamene de siste årene er den hvor en mann står foran en kajakk som han har hatt i årevis, men aldri pakket ut av bobleplasten. «Hva tenkte du på» står det. Noen som kjenner seg igjen? Selv om vi bruker utstyret vårt, hva er det vi tenker på?

En ulmende, snikende følelse begynte melde seg, ulike spørsmål oppsto: Hvor mange tonn CO2 har jeg med min livsførsel sluppet ut i atmosfæren gjennom årene? Hvor mange kilo mikroplast?

Vi båndlegger stadig mer natur for å drive enkelt friluftsliv og rekreere oss selv. Ved å lade våre egne batterier, tapper vi Jordens ressurser.
Vi båndlegger stadig mer natur for å drive enkelt friluftsliv og rekreere oss selv. Ved å lade våre egne batterier, tapper vi Jordens ressurser. Foto: Ståle Ådland

I 2005 overtok jeg hytta i Hunnedalen og fikk erfare hvor mye vedlikehold og kostnader det er knyttet til ei enkel bu i værhardt landskap på 670 meters høyde. Før elektrisiteten kom kjørte vi opp parafin, ved og gass til komfyren, utallige kjøreturer fra Stavanger og opp, om vinteren lastet vi alt over på snøscooteren til Inge Marton, det ble stadige ekstraturer til hytta for å drive vedlikehold, konstant nye innkjøp av materialer for å holde den tett og varm – og tilsvarende frakt av søppel ned til sivilisasjonen igjen. Og dette tenkte vi, dette er det enkle friluftslivet!

Så kom strømmen til Hunnedalen. Jeg var aldri i tvil, jeg ville fase ut fossile energikilder med fornybar vannkraft. Et par år etter kom vann og avløp fordi hyttefolk som hadde fått strøm begynte å montere oppvaskmaskiner og dusjer og utslippene gikk rett i bekken. Lokale epidemier oppsto. Det som engang var et miljøvennlig utslipp av gråvann, var ikke lenger bærekraftig. Plutselig hadde sivilisasjonen nådd Høgaleite og Futasete, og vi hytteeiere måtte ut med hundretusenvis av kroner for å koble oss til sivilisasjonens herligheter. Enda mer penger gikk med til utbygging av kjøkken og bad, helikoptrene flakset over Hunnedalen med leveranser av materialer, gravemaskinene herjet i myra for å grave ned alle rørene som måtte til. På hyttevegger og møner poppet det opp paraboler, og utebelysningen begynte å fortrenge månelyset.

I Hunnedalen er det drøyt 320 hytter. Dette er en av mange norske dalfører og kyststrøk med hundretusenvis av hytter.

Er Preikestolen blitt en gullkalv vi alle danser rundt? Et reiselivs-ikon det gjelder å utnytte for alt det er verd? Eller har verdens mest populære norske naturdestinasjon fremdeles verdi som relativt uberørt natur?
Er Preikestolen blitt en gullkalv vi alle danser rundt? Et reiselivs-ikon det gjelder å utnytte for alt det er verd? Eller har verdens mest populære norske naturdestinasjon fremdeles verdi som relativt uberørt natur? Foto: Ståle Ådland

På ett punkt skiller nok undertegnede seg ut fra den vanlige frilufts-nordmannen. Sammen med klatrekompiser med særlig kompetanse innenfor tilkomstteknikk og alpint redningsarbeid, har jeg deltatt på ulike kommersielle prosjekt langs Lysefjorden. Gjennom årene er det blitt en rekke filmproduksjoner og diverse guide-jobber, oppdrag som kom seilende på ei fjøl fordi vi kjenner terrenget, vi kjenner folk og kan sikre personer og utstyr i bratt lende. Men en god dose ambivalens har vi tatt betalt for å assistere BMW eller Bollywood eller Hollywood eller Panasonic med å realisere scenene sine på Kjerag og Preikestolen. Vi sa til oss selv: «Dette er betenkelig, men hvis ikke vi deltar for å begrenser skaden, vil noen andre gjøre samme jobben uten skrupler.» Dessuten, må jeg erkjenne, var det jo gøy! Klart det var artig å sikre Tom Cruise på Preikestolen, selv om vi ikke er stolte over at vi måtte montere 24 kunstige klatretak på framsiden fordi Cruise ikke var så god til å klatre som vi ble forespeilt. Mission Impossible du liksom.

Filmproduksjoner i villmarka er kanskje på siden av det vanlige friluftslivet som folk flest driver, men det hører hjemme i en etisk selvangivelse som dette. Vi har alle en felles glede av naturen vår, vi er stolte av den og vi vil gjerne dele med resten av verden. Men kjenner vi konsekvensene?

Sommeren 2019 skrev to akademikere ved Universitetet i Sørøst-Norge en kronikk hvor de pådro seg vrede fra flere hold, deriblant ledere i norske frilufts-organisasjoner. Professor og idrettssosiolog Jan Ove Tangen gikk sammen med førstelektor André Horgen til frontalangrep på en del av den norske folkesjelen, nemlig «friluftslivet», selve livsnerven vår. Deres budskap kan oppsummeres slik:

«Troen på at det å være ute i naturen gjør oss miljøvennlige, er en feilslutning. Friluftsliv slik vi driver det i Norge i dag er ikke bare lite bærekraftig – det forbruker den samme naturen som vi påstår vi elsker. Skal man se på friluftslivets karbonavtrykk må man blant annet ta med klær- og utstyrskonsum, hundehold, båtkonsum, hyttebygging, opphold som krever infrastruktur og transport, samt alle reiser til og fra. Dokumentasjon på at nordmenns friluftsliv etterlater seg et uforholdsmessig høyt karbon-avtrykk, har blant annet professor Carlo Aall ved Vestlandsforskning for lengst fremskaffet. Norsk friluftsliv har en lang vei å gå for å bli bærekraftig.»

Utfordringen, ifølge Horgen, er at friluftslivet og det naturbaserte idrettslivet er blitt legitimert av myndighetene og toneangivende organisasjoner som Turistforeningen, Norsk Friluftsliv og Idrettsforbundet. Å endre på denne opinionen er ikke gjort over natta.

Debatten som fulgte ble en øyeåpner for mange, undertegnede inkludert. Samme sommer som kronikken sto på trykk, var familien på Galdhøpiggen med tobeinte og firbeinte. Fra Juvasshytta tråkket vi i flokk med hundrevis av andre turister over de smeltende restene av Styggebreen og opp på toppen av Norges tak hvor vi – midt i en nasjonalpark – kjøpte pølser og vafler fraktet opp med helikopter. Den maten hadde en emmen smak av CO2.

Noen uker seinere solgte jeg hytta i Hunnedalen. Familiearven ble omsatt i penger. Bøbu var i bedre stand enn noen gang, med bad og vannklosett og moderne kjøkken, men også dyrere i drift enn før. Jeg fant det ikke forsvarlig å beholde et hjem nummer to som ble brukt kanskje en gang i måneden. Dessuten hadde jeg latt meg overbevise av et svensk klimaregnskap som viste hvor mye mer klimavennlig det er å bruke felleshyttene i naturen, eller å leie andres hytter som ellers står tomme. Det er mange nok hytter i Norge, er det ikke?

Overskuddet etter hyttesalget er brukt til ulike formål, deriblant nytt lettvekts-telt. Heisann, der økte jeg varebeholdningen igjen! I tillegg må jeg med flyskam å melde at jeg tar med ungene til Alpene i vinterferien, slik at de også skal få oppleve de samme fantastiske vinter-opplevelsene som jeg. Før det er for seint.

I det siste er det kommet for en dag hvilke konsekvenser det har at skiløpere i årevis har brukt skismøring med fluor i for å forbedre gliden. Den spinndyre fluoren er ikke bare giftig, den er direkte dødelig for naturen langs skiløypene og for folka i smørebuene. Og produksjonen på skismøringsfabrikkene har vist seg som sterkt forurensende. Hvorfor lar vi dette skje? Er det egoene våre som krever god glid og fart i løypa? Citius – altius – fortius.

Vi møter oss selv i døra overalt, hele tiden. Noen ganger får jeg følelsen av at verden slik vi kjenner den er i ferd med å gå rett vest, og at vi bremser altfor lite og altfor seint. Fra en uansvarlig og bevisstløs holdning for en generasjon siden, er jeg nå blitt plagsomt bevisst på hvor mye ved menneskelig aktivitet som ikke er forenlig med naturvern. Klærne og utstyret vi bruker er lite bærekraftig å produsere og forårsaker mikroplast i havet. Å reise miljøvennlig er vanskelig, særlig siden vi helst skal til verdens ende hvor naturen er mest sårbar. Skosålene, bildekkene, skismøringen, impregneringen på teltet, emballasjen på turmaten, energien vi trenger for å leve friluftslivene våre, vindturbinene og vannkraften, gassene vi slipper ut – alt er naturfiendtlig. Nordmenn bruker mange ganger mer penger årlig på sports- og friluftsutstyr, og vi reiser langt oftere, enn den gjennomsnittlige EU-innbygger.

Utenlandske nasjonalparker har strengere regler og forvaltning enn norske. Har de skjønt noe? Kan det hende at allemannsretten er en fordel for oss, men ulempe for naturen?

Tenk hvis allemannsretten er en allemannsbyrde for naturen? Ved å påberope oss allemannsrett, gjør vi oss til herre over naturen.
Tenk hvis allemannsretten er en allemannsbyrde for naturen? Ved å påberope oss allemannsrett, gjør vi oss til herre over naturen. Foto: Ståle Ådland

Sist høst satt jeg på terrassen til Nilsebu i Ryfylke sammen med P2-journalist Jostein Gjertsen. Vi så mot vest, inn i solnedgangen, mens vi diskuterte friluftsparadokset. Diktafonen til Jostein var slått av, denne samtalen ville han nødig ha med i podkasten «Vill i naturen». Konklusjonen var at det knapt fins noe ved det moderne menneskets livsstil som ikke setter spor i naturen. Hva gjør vi? Humoristisk slo vi frampå om menneskeheten burde abdisere. Avvikle vår virksomhet til fordel for dyreriket, planteriket, insektriket, soppriket, og bare la naturen gå sin gang. Menneskeheten kommer likevel aldri til å klare å ødelegge Jorda. Livet på kloden vil overleve oss. En slik holdning kan sies å være fatalistisk, men samtidig urealistisk fordi mennesket alltid vil sette seg selv først og deretter tilpasse seg. Det ligger i vår natur å overleve. Spørsmålet er når vi innser at for å få dette til, må vi være på lag med naturen og ikke gjøre oss til herre over den. Naturen har en umistelig verdi.

Samme høst holdt jeg kontakt med en god hyttenabo i Hunnedalen, Vidar Vollan, en av de jeg vokste opp med i felten. Han er fascinert av verdien av meditasjon og selvutvikling når man er ute i naturen. Vidar skiller mellom Selvet og Egoet, og hvordan sistnevnte står i veien for førstnevnte. Det er Egoet som vil opp på toppen og være fremst og høyest og best, mens Selvet har omsorg og aksept for både naturen og deg selv, inkludert de sidene ved deg selv du ikke liker. Hvis du velger å snu før toppen og fokusere innover deg selv, kan du bryte Egoets jag, få nye erkjennelser, nye følelser, nye opplevelser. Oppnå innsikt i stedet for utsikt.

Vollan peker på at Egoets jag etter toppen kan også være drevet av en aversjon for svakhet. Vi vil være best og gjerne overgå de andre eller oss selv. Når Egoet får fritt spillerom, forlanger det stadig bedre utstyr og stadig lenger reiser. Nok er aldri nok. Alle drømmer skal realiseres. Og når de er realisert, vil Egoet oppnå neste drøm. Ved hjelp av sosiale medier sprer vi det glade budskap, som igjen fører til økt belastning.  Egoets sterke drivkrefter kan ekstatisk smitte over på andre, og vi hausser hverandre opp.

Kanskje vi oppnår et mer bærekraftig friluftsliv ved å sette Selvet foran Egoet. Kanskje vi burde ta innover oss at mindre kan gi mer, at det er verd å sitte ved en bekk og bare lytte til den, slik forfatter og filosof Per Ingvar Haukeland foreslår. Er det et budskap der? I A-magasinet i høst sa han:

«Tar vi vare på naturen, tar vi vare på mennesket. Mennesket er natur.»


Kilder:

OM FORFATTEREN: 

Artikkelen er skrevet av nylig avdøde Sindre Bø til Stavanger Turistforenings årbok for 2020 «Vi elsker naturen, men elsker naturen oss?». 

Sindre Bø (1971-2020) var en viktig støtte og samtalepartner for Stavanger Turistforening i en rekke saker. Han var ansatt i Den Norske Turistforening og ved Universitetet i Stavanger, og en høyt verdsatt fagperson innenfor sikkerhetsarbeid. 

Han var en kjent skikkelse i det norske klatremiljøet, og mangeårig medlem av Rogaland Alpine Redningsgruppe.

Bø hadde en viktig stemme i norsk friluftsoffentlighet, og var en person mange lyttet til. Som skribent evnet han å engasjere leserne, og satte viktige saker under debatt. Han var heller ikke redd for å rette pekefingeren mot seg selv og sine egne valg.